Skoganvarre - historisk utvikling fra 1850.
Skoganvarre fikk tidlig betydning for utviklingen av samferdselen i indre Finnmark. Stedet ble et kryssningspunkt mellom to reiseruter: Lakselv - Karasjok og Alta - Valjokholmen i Tanadalen. Skoganvarre lå beleilig til som overnattingssted for begge reiserutene.
Den første som bosatte seg i Skoganvarre var finlenderen Klemet Helander. Han var gift med fjellsamepiken Berit Sara. Disse drev med rein, jordbruk og jakt. Mange reiste gjennom Skoganvarre til Karasjok og i 1853 lot staten en fjellstue bli reist på et nes ved Øvrevatn. Nå var det to hus i Skoganvarre.
De fleste fjellstuesitterne var norske, men bygda kom til å bestå av både nordmenn, samer og finlendere.
De reisende var både øvrighet og doktor, handelsmenn og andre reisende. De kom i elvebåt oppover Lakselvvassdraget om sommeren og i slede om vinteren, kledd i pesk og nedpakket i skinnfeller
Telegrafen kom til Finnmark i 1870 og da ble det meldestasjon på fjellstuen i Skoganvarre. Hver morgen måtte telgrafvokteren, han de kalte Heikki-Jussa, ringe alle tre meldestasjonene den var koblet til, både Alta, Kistrand og Valljokka for å undersøke om forbindelsen var i orden. Det gikk høytidelig for seg. Før han ringte, vasket han seg og kjemmet håret. Så jaget han folk ut av rommet der meldeapparatet var. Deretter tok han fløyten og plystret i røret. Så ropte kan inn i mikrofonen: "Alt vel, gomorn, Skoganvarre her!
Var det en stasjon han ikke fikk forbindelse med måtte han ut i dalen mellom fjellene og finne feilen. Mange turer i all slags vær ble det innover fjellene for å reparere linja.
Trafikken mellom Lakselv og Karasjok økte betraktelig og kapasiteten på fjellstuen ble utvidet i 1899 med et nytt bygg og i 1909 med et nytt stort to etasjers hus. Dette ble utvidet like før siste verdenskrig.
Rundt århundreskiftet ble det mange barn i skolealder i Skoganvarre. Myndighetene opprettet egen skolekrets og i 1902 var alt klart for skolegangen der. Tre store pulter ble satt inn i almuestuen på fjellstuen og læreren tok med tavler og bøker fra Lakselv.
I fjellene rundt Skoganvarre ble det funnet drivverdige kobberfelt og driften startet i 1905. Nå ble det Klondykestemning i Skoganvarre. Her var det penger å tjene. I årene som fulgte ble det skjerping i områdene. Men kobberdriften gikk både opp og ned, noen ganger var prisene så gode at det lønte seg å drive, mens andre ganger lønte det seg ikke. Til slutt ble arbeidet nedlagt.
Første verdenskrig hadde vart i flere år og lakket nå mot slutten. Mer og mer merket man at det var ufred i Europa. Rasjoneringene ble strengere. Og nå begynte flyktinger å strømme inn i Finnmark. Det var tyske og østerriske krigsfanger som hadde rømt fra russiske fangeleire.
På fjellstuen får flyktningene husrom og mat. Lensmann Hegge i Karasjok har gitt beskjed om at det bare er å stelle godt med dem, og sende regningen til ham.
En dag kom det trettiseks flyktninger til fjellstuen. Disse fortalte at de hadde vært mellom to- og trehundre mann som hadde klart å bryte seg ut av fangeleiren. Men de fleste var blitt liggende igjen i Sibirs ødemarker.
Krigen nærmet seg slutten og nå var det russere som flyktet fra revolusjonen. En dag kom to russere inn på fjellstuen. Den ene var en eldre mann, den andre en ung gutt. De var bare natten over i Skoganvarre. Allerede neste dag drar de videre mot Lakselv. Etter noen dager kommer lensmannen i Lakselv, Dahl, til fjellstuen. Han forteller at den unge gutten ikke hadde vært noen gutt. Det var tsarens datter som var forkledd og hadde rømt! Tsaren og hans familie var myrdet, og bare denne ene datteren hadde unnsloppet, fortalte Dahl.
Finnmark var et stort veiløst området. Det gikk sent med veibyggingen. Ungdom fra hele Finnmark var med på arbeidet. I 1924 nådde veien fra Lakselv til Skoganvarre. Den snodde seg videre, men det tok mange år før den kom til Karasjok.
Nå ble somrene en støyende tid. Man brukte bilen for å komme fort frem. Men om vinteren senket freden seg på ny. Når veien snødde igjen, hørtes igjen dombjellene oppover den frosne elva. Dalen og vidda var atter kjørekarenes og fjellsamenes rike. Det var først tyskerne som under siste verdenskrig klarte å holde veien til Karasjok åpen.
Høsten 1944 brant Finnmark. Stedet Skoganvarre brant også, og fjellstuen ble ikke gjenreist. Det var ikke behov for den lenger. Nå kjøre man fra Lakselv til Karasjok på litt over en time.
Kilde for ovenstående er Richard Bergh's bok Skuvvannvárri fra 1976.
Etter en rivende utvikling i reisevirksomheten, så man etter hvert behov for å tilby overnatting til langveisfarende. I 1969 ble det reist en campingplass på de gamle tuftene til fjellstuene. Det ble da satt opp 10 hytter og et administrasjonsbygg. I 1989 ble anlegget utvidet med 12 leilighetshytter for å tilfredsstille dagens krav til standard.